Se så små vi er imot alt dette, skjønnheten, fjellblomster
som klamrer seg til de forblåste bergene, sølvblå himmel,
mønsteren i steinen. La oss skåle for tiden, som vasker
over våre gleder og sorger, helt nøytralt.
prøver å
binde bånd
opp ned
i mørket
desember 1718; general Armfeldt leder seks tusen karolinersoldater
over Sylan mot Sverige. De blir utsatt for et helvetes vær, snøstorm,
og på veien over faller tre tusen menn. Når letemannskapet senere kom,
ble de møtt av klynger av ihjelfrosne soldater, gjenger på førti. Man kan
se det for seg; hvordan de brant alt som var brennbart bortsett
fra de tynne klærne på kroppen, alt for å ikke forsvinne i det hvite,
glemselen, vi
vil ikke glemmes.
i det samme hvite,en annen tid en hånd som griper i en dør.
Smetter inn døren, lukker ute det hvite mørke, og går inn i mørket
lyst opp av et stearinlys. Kler av seg, røker litt tobakk, stirrer ut i det hvite,
håper det ikke er noen ute.Smetter inn under en kald dyne og stryker
grove fingre over en kvinnemage. Slumrer inn i vår egen hvite glemsel.
Seterhuset, du husker det, der det liksom kom sluntrende stille ut av
tåka, skuffende. Taket hadde falt sammen og ned i selve rommet.
En tidligere tid som forsvinner.
Han likte tanken på dette, der han sto i steinbruddet,
at det i all tid vi er her vil finnes mennesker som står i slike steinbrudd,
eller kunstnere som hogger i stein, det viktigste var å hogge, stein,
som en slags metaforisk slåsskamp mot geologien, tiden og glemselen.
Geologens viktigste egenskap er evnen til å grave i lag, etter lag
og avdekke hemmeligheter i lagene. Som å skrelle en løk. Vi skreller
av hverandre alt, for å se hva som finnes under. Kanskje en slags
stein å holde i der innerst inne.