hendene.

en setning, en rad med ord. Så enkelt, og allikevel så virkningsfullt.
Du sa: jeg hater deg, jeg sa at jeg elsker deg, og du hatet meg
for nettopp det. Lykken eller smerten, den tunge veien ned trappene
og ut i gaten, det tyngende regnet og skyene, jeg var våt inntil huden
når jeg omsider stoppet opp og tenkte på et minne; sigaretten
i grålyssonen, et komma mellom dag og natt, den lette pusten,
begynnelsen av lykken som gjør smerten verre.
Dette, så tømt for ord, ordløst, det er utenfor språket, vi eier ikke
så sterke våpen. Du sa at jeg skulle forsvinne, noe jeg også gjorde,
og når du igjen møtte meg tilfeldig på gaten, var jeg ikke der.
Jeg skrev meg ut av din verden, til noe annet, og å lete meg frem
igjen, under all denne glemselen, er noe du ikke makter å gjøre.
Skriv: et tre, og du har allikevel ikke skrevet et tre.
Skriv hånden, og du har bare skrevet en av utallige variasjoner av
en hånd. Hendene, hun sa de kjentes trygge, at de utstrålte en
trygghet. Senere sa hun at de var misformede og ikke dugde til
noe, og jeg trodde på henne der og da. Kanskje var det derfor
jeg ved et uhell skar meg dypt med en kniv noen få dager senere.
Jeg sto ved benken og så på at blodet rant nedover hånden, og
tenkte på hvor vakkert arret ville bli, hvor vakker hånden nå ville
fremstå. Samme kveld brant jeg de klærne hun hadde lagt igjen,
sammen med fotografier av oss to, brevene, jeg helte ut parfyme-
flasken hun satt igjen, og hele leiligheten ble fylt med henne igjen,
hun var tilbake for å se sin egen utslettelse.
Den natten skrev jeg femti sider.

eksil

Vi forlot det hjemlige, den kjente utsikten
fra verandaen, veggene med oss selv, stien opp til radiotårnet.
En dag satt vi oss i bilen, du og jeg, vi hadde pakket lett, det mest
nødvendige fra det som var vårt liv, jeg tråkket på gassen og kjente
grusen knase under hjulene.
Hvor enkelt er det vel ikke å forlate noe? Man går ut døren, kaster
et siste blikk på det man har kalt et hjem, et behagelig blikk.
Så finner man kanskje et annet, eller ikke i det hele tatt, man finner
seg midlertidige oppholdssteder, men ikke et hjem. Vi trenger ikke
et hjem, ikke nå, kanskje aldri. Vi trenger ly, vi trenger oppbrudd fra
det vi har brukt flere år på å bygge opp, en tilværelse, som vi trodde
vi trengte, alltid denne falske tryggheten.Derfor ødelegger vi oss selv,
vi gjør det idag, det starter og slutter med dette, at jeg tråkker på
gassen og vi ser på leiligheten en siste gang; noe forsvinner, jeg vet
ikke om det er oss i bilen eller den delen av oss som er igjen i
rommene, bøker, klær, møbler, nipsgjenstander, kanskje er det
begge deler, det kan være det samme. Når vi runder den første svingen
ser vi rett på hverandre, og jeg kan se i ansiktet ditt at det er noe som
har forlatt deg, du virker lettere i morgenlyset.

søppel

Alle de metrene vi bruker med toalettpapir kan sammenlignes med
alle de arkene vi bruker til å skrive på; en fabulerende regning,
en rull med toalettpapir er på ca tjuefem meter
(ihvertfall de jeg har ved siden av mitt toalett) hvorav hvert ark
toalettpapir tilsvarer en kvart a4 side, altså kan man si at fire ark
toalettpapir tilsvarer to boksider. Forholdet mellom det opphøyde,
kunst og søppel; hvis man tillot seg å tenke at alt som ender opp
på papiret er kunst,poesi, hvorfor kan da ikke dritt være det også?
Og hvis denne kunsten ble samlet opp, ville vi hatt et kolossalt
bibliotek av både den skrevne kunst og kunst i form av avføring,
snørr, tårer, fett fra komfyroverflaten, matrester,avfall.
For hva er det som gjør en ting skjønt? Våre forestillinger om det?

For å følge analogien videre ; i 2007 deltok Napolis
befolkning i et stort kunstprosjekt bestående av 15 tonn søppel
som fylte opp gatene, noe som fortsatt pågår så vidt jeg er bekjent.
Selvfølgelig anses ikke dette som kunst av Napolis befolkning,
siden de uttaler at de “drukner i søppel”.Rottene og parasittene
storkoser seg, og jeg tenker at dette er et skjønt forfall, et utrolig bilde;
hvis det skulle komme noen på besøk fra et annet nabolag enn Melkeveien,
ville de blitt møtt av en planet fylt opp med søppel, men ingen mennesker,
siden menneskene hadde druknet i sin egen “kunst”, med kun rester av oss,
og livsformer som livnærer seg på søppel som ettermæle.

Blant mine mer morsomme ideer var ideen om å, når menneskets evne
til å produsere avfall overgikk evnen til å kvitte seg med det, sende
avfallet i skytteltrafikk ut i verdensrommet,og dumpe det i asteroidebeltet
mellom Mars og Jupiter, og etterhvert ville dette beltet bestå
av femti prosent stein og femti prosent søppel i forskjellige former,
en av de første, og kanskje eneste, utenomjordiske minnesmerker
mennesket klarte å etterlate seg.

tilbake

tilbake fra Tigerstaden med en ballast på ti bøker, noen nye klær og sko,
tilbake til hverdagen med sine trivialiteter, gleder og skuffelser, men allikevel
med en ervervet letthet i kroppen, en reisendes letthet, et brudd i den gamle
rytmen for en stakket stund.
Gleden ved å forlate byen jeg bor i, vandre til togstasjonen klokken ti på
morgenen og si til byen ; adjø Kongsberg, jeg kommer aldri tilbake.
Jeg kommer aldri igjen. En glede å uttale ordene, selv om det er en løgn,
for jeg er jo tilbake, nok en gang, med følgende litterære adspredelser å
presse inn i bokhylla:

Ole Robert Sunde : Jeg er et vilt begrep
Thomas Mann : Trolldomsfjellet
Martina Lowden : Allt
Georges Perec : Livet bruksanvisning
Olof Lagerkrantz : Om kunsten å lese og skrive
Søren Kierkegaard : Enten Eller I og II
Alain Robbe-Grillet : Sjalusi
Carl Frode Tiller : Innsirkling
Litteraturvitenskapelig leksikon

Kommentarer til de ovenfornevnte titlene vil kanskje komme senere, når
jeg har fått satt igang med å lese de, som sikkert vil ta en stund, men jeg
er en fragmentleser; jeg drar ut en bok av hylla, leser noen sider, et kapittel,
drar ut en ny bok, et cetera. Dette kombinert med min bokhyllefetisjisme,
for ja, jeg nærmest tenner på fullstappede hyller med bøker: Førsteprioritet
i en fremmeds hus er å saumfare det private biblioteket. Og jeg kan, med en
viss skamfullhet, innrømme at det er mange bøker i min egen hylle jeg ikke
har lest, kanskje de to-tre første sidene, for så å sette den inn igjen og
glemme den for en periode. Men de er der, og det er da noe.

dialog.

Hva er dere?

Vi er språket ditt.

Men jeg kan ikke tale.

Det trenger du heller ikke.

Kan dere hjelpe meg?

Vi makter ikke.

Altså er dere ubrukelige.

Det har vi ikke sagt.

Hva skal jeg så med dere?

Du skal ingenting med oss.
Vi skal noe med deg.
Vi skal bruke deg.

Men jeg sa jo at jeg ikke kan tale.

Du trenger ikke tale. Du kan skrive.

Hva om jeg nekter?

Da er du død.

Selv om jeg er levende?

Absolutt. Du er død og levende.

den fineste sangen.

Riceboy Sleeps - All The Big Trees

En slags innledning.

Jeg skal innrømme at jeg er litt usikker på hva denne bloggen
( eller for fremtiden, la oss kalle det journal) egentlig skal handle om.
Og også hvorfor jeg startet den. Men jeg har en mistanke;
nytt beite. Behovet for forandring, eller ihvertfall illusjonen om det.

Per dags dato har jeg altså fire journaler, spredt rundt omkring på de
største bloggetjenestene. Vi teller to stykker på Blogger, hvor den
ene strekker seg tilbake til nyttårsaften 2005 ( så vi snakker altså
tre år med oppgulp fra min side, og enkelte tegn til kråkesølv ),
den mer “litterære” livejournal-greia hvor det meste av mine forsøk
på poetiske utbasuneringer befinner seg. Og nå, denne.

Så får vi se hva slags monster dette utvikler seg til å bli, hvis det
overlever fosterstadiet. Kanskje blir det bare en mark. Time will tell.

we are all swimming in the river
and the kittens are watching from the banks

Det siste snøfallet har dekket landskapet med en hvit dyne av trygghet.
Når du trår på snøen kan du høre at det knirker under skosålen. Men du vet ikke
hvorfra. Snøen eller leddene, det er det samme. Senere ligger du også under
en hvit dyne, på vei mot dvalen. En dyne av varme, eller en dyne av is.
Den samme tryggheten.

Et sted hører noen et tre som faller. Ikke deg. Du hører bare vinden som røsker,
i trærne, i alle tings stillstand, i deg. Som et stumt skrik fra innsiden, men som
ikke er deg.

Ei enslig kråke tripper rundt på skaren, uten å bry seg om ditt nærvær. Innimellom
stirrer den deg i hvitøyet, du synes å kunne merke en slags sympati i blikket.
Etterpå studerer du de vage sporene etter klørne i snøen, på samme måte som
du lar øynene følge skriften i en bok. Som om sporene skulle være meningsbærende,
inneholde en språklig forkastning man kunne krype ned i. Kråkeskrift, ingenting .