natur.

Denne grana kommer med stor sannsynlighet til å vokse videre.
Denne grana vil stå.
Området rundt her er ikke noe sted å bygge ut, det renner en
stri bekk gjennom skogen som man kan si at ungene ikke skal leke ved,
fordi bekken er farlig, og som seg hør og bør
vil da ungene løpe til bekken når de kan for å bygge demning.
Eller drukne.
Denne grana vil fortsette å vokse, med mindre det kommer
et kraftig vindkast, et lynnedslag,
en bonde som hugger ved til vinteren,
et eller annet IKEA-lignende selskap som bruker det i stolen
du nå sitter i.
Som om det hadde noe å si. Som om det egentlig ville ha noe å si
om du ble byttet ut med grana, og sto der
taus, mosebegrodd.

Når bildet av oss selv dras ned i det virkelige,
da kan vi se oss selv i et annet lys;
skitne hender, våte øyne. Ryggen er krummet,
neglene gror.De skraper opp huden din.

trosbekjennelse

Om gud var Gud, kunne vi
mistet munn og mæle, og allikevel
være i hans øyne, gjennom
gestikulasjoner, hjerteslag

slik som hendene i jorden,
hodet rettet oppover, med
en krone, som et tre, som
takknemlighet

Om gud var Gud, kunne vi
ha reist tårnene
i oss selv, til høyder
utenfor vårt eget mørke,
se og snakke
i sterkere nyanser.

tomgang.

Det er noe skummelt med dette, denne tendensen til å lengte mot planene
mine, nettopp fordi det får meg til å tenke på det som ikke er ennå,
men som skal bli, og alt som følger med. Jeg er virkelig dårlig til å snakke
med mennesker på telefon, jeg stotrer meg frem og høres i stor grad ut
som en usikker tenåring. Men jeg er ikke tenåring, jeg er tjuetre år.
Og det er liksom det som alltid har vært problemet, jeg hater å skuffe
mennesker, selv om det bare er jeg som innbiller meg det noen ganger.
Men nettopp dette gjør at jeg unngår å ta avgjørelser, uavhengig
av om jeg skuffer dem eller ikke, som igjen betyr at jeg ikke kommer videre.
Noen egg må alltid knuses, tær må tråkkes på. Og livserfaring har flere
ganger vist at store forandringer ikke kommer uten å få pes for det.
Men jeg må ta styringen på livet mitt igjen, istedenfor å gå rundt her
og føle meg mer og mer nedtrykt for hver dag.

For det slår ikke feil. Etter så og så mange uker i Tigerstaden blir jeg drittlei
av hele stedet, det suger ut livslysten av meg. Og en slik periode er nå.

Derfor trenger jeg fjellet. For å få puste ut, inn, jeg trenger speilblanke
fjellvann og langstrakte vidder, høye topper. Det skjer noe med meg
da, som om ensomheten i fjellet og min egen ensomhet kolliderer mot
hverandre, og ut av dette kommer noe helt annet; takknemlighet.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har fått en klump i halsen
og har blitt blank i øynene av naturen.

Jeg føler meg fanget i min egen tilværelse.

tittel

La oss se det bildet
som ingen eier.

Om tiden var en frukt,
ville vi sugd ut
den siste rest av sødme
og bitterhet
uten å nå bunnen.

De fråtser i gudenes haller, og vi ligger under bordet, klare for et takras av antydninger.
Vi spiser smulene.

Fra der du står, kan du se større avstander, lese topografien
og favne mer av dagen. Vi svever over horisonten.
Snart dukker det vel opp større vegger vi kan kaste oss mot.

Om bare dette bildet var like renset som ditt, og sjøgresset
som råtner i fjæra ikke ga en så hard smak av noe ufullendt.

going out west

Vi levde i troen, broren min og jeg, om at vi kom til å seile elegant
unna nedskjæringer og NAV-helvete. Det er jo viktig å tenke positivt
tross alt. Men en mail på søndag fikk oss til å tenke i andre baner.
T fikk fyken, og vi er basically fucked hvis ikke noe nytt dukker opp.
Derfor er det fint når gode kamerater som er butikksjefer tilbyr jobb
i Stavanger. Nettopp i Stavanger.

Men fra å tenke i ganske dystre baner, ser jeg heller åpninger her.
I mean, vestlandet. Jeg har alltid villet bo der, og det er såpass
mye som taler for dette at det ville være tåpelig å ikke prøve.

this thing called memory.

Alltid dette; denne vage, litt ensomme følelsen
av å lete etter noe annet, noe udefinert.

Som å vandre nedover Trondheimsveien en dag
i januar, den fuktige Oslo-kulda prøver å krype
innenfor parkasen, a new place called home.

Eller ikke i det hele tatt, man er en hjemløs
i sitt eget hus, i byen man tilfeldigvis er i.
Kanskje, til og med, en følelse av å være
hjemløs i seg selv, at man endte opp i feil
kropp.

Men allikevel, man arbeider for å føle seg
mindre malplassert i tilværelsen. Og jeg tror
at hjem heller er et spørsmål om tid;
et hjem skapes ikke nødvendigvis av møbler,
interiør og boblebad, det skapes av minnene
som utspiller seg i denne sfæren. Og det er
derfor jeg kan høre på First Breath After Coma
og være tilbake i dobbeltsenga i Storgata,
en gråværsdag i 2004, fordi det øyeblikket
ligger lagret i sangen, som et minne.

strength and vision

Dagen er lille julaften, og jeg sitter på jobb. Hører på Nyja Lagid.
Venter på det magiske klokkeslettet halv fire, og føler meg egentlig
ganske energisk i dag. Og det er på slike dager jeg får mine såkalte
epiphanies, eller åpenbaringer på godt norsk.

Det er noe med å få bein å gå på. Jeg kan vel egentlig si at jeg kuttet
av muligheten for at det negative sporet skulle få utvikle seg videre
når jeg tok avgjørelsen om å flytte til Oslo. Litt sånn på sparket,
men hey, alt jeg ville ha var en forandring.

Og, la meg sitere 9. august 2007:

Det er en merkelig situasjon ; lengselen etter et annet sted,
mennesker som jeg føler jeg kan snakke med er så sterk at
jeg mister fokus på nettopp det som skal forløse meg fra lenkene.

Sant.

Det er utrolig hva slags former usikkerhet kan ta. Og hva den kan få en
til å tenke. Slik som at Oslo bare var bråk, trafikk, for mange 7/11,
generelt bare en smeltedigel for all faenskap jeg ikke ville befordre meg
med. Og istedenfor, viste det seg i ettertid, ble det starten på noe
positivt. Jeg har bare periodevis hatt tilbakefall til “the dark side”,
som jeg liker å kalle det; der hvor man tror man er mektig, at man
har skjønt noe viktig, at alle de andre tomsingene har feil.
Tilværelse : Sove til langt på dag, dra på biblioteket, dra på den
lokale puben og sitte der og drikke til langt på natt. For et liv.
Den litterære tilværelse. Med en dumdristig tro på at det man skrev
da, var det ypperste av svart galle og faenskap, det som liksom
skulle åpne øynene til Ola Nordmann, så han skjønte hva det dreide
seg om.
Det var vel den kvelden jeg holdt på å bryte sammen, sto og skalv
av angst utenfor tidligere nevnte pub, at jeg innså hvor lite det
hadde for seg å leve livet med det svartsynet. Vendepunktet kom
vel faktisk ikke før jeg satt med broren min på samme sted og brøt
sammen i krampegråt. Sånn kan det gå.

Hver eneste gang jeg dro ut av byen, forestilte jeg meg at dette var
et farvel. Goodbye Kongsberg, håper jeg ikke ser deg på en stund.
Nå er det noen få dager siden jeg var der sist, heldigvis var H tilstede
også. Men samtidig som jeg gikk igjennom de folketomme gatene,
klokken syv på en lørdagskveld, og svingte innom puben, kom noe
av den samme følelsen tilbake. Den samme tomheten, og vissheten
om at dette stedet var for lite for meg.

Ironisk nok er også de folketomme gatene det jeg savner
med byen: De lange turene på natten, som tatt ut av en
postapokalyptisk film, med Godspeed på mp3spilleren og
det litt diffuse, men samtidig skjerpede blikket.

Og idag, for første gang på lenge, fikk jeg den deilige følelsen av
at alt er mulig, den følelsen av “not to necessarily be strong,
but to feel strong”.
En perfekt dag; det er lille julaften, himmelen er blå, jeg tenker på
Njosnavelin og innser at nok et år snart er omme. Nok et år med
nedturer og gleder. Men, for første gang på lenge, kan jeg vel
med hånden på hjertet si at jeg føler meg sterk, i kropp og sinn,
og jeg har en retning. Men for at det skulle skje,
måtte jeg forkaste min gamle tilværelse, og starte med
de famøse blanke arkene.

Et velvillig offer fra min side.

God jul og godt nyttår til de som leser dette,
måtte det nye året bringe dere lykke.

I now walk into the wild.

I utgangspunktet kunne man ha trodd, utifra den svarte bakgrunnen
og det lite positive toppbildet, at denne bloggen kun omhandlet
det mørke.Du vet, pest og styggedom, finanskriser, samfunnets
forfall og menneskets håpløshet.

Men siden jeg er så lat, ja tenk det, jeg er så lat at jeg ikke gidder
å opprette en egen blogg for det lyse og positive, vil denne bloggen
inneholde alt. Det meste. Vi skylder på latskap.

Men poenget altså, poenget her er at jeg vil slå et slag for en film.
En film som, av forskjellige grunner, beit seg fast i hjerterota og
ble hengende der. Den filmen er Into the Wild.

For de som ikke har fått med seg filmen, kan jeg i korte trekk
fortelle at den handler om 22 år gamle Christopher Mccandless,
som akkurat har gjort seg ferdig med utdanningen på Emory
University, og velger en litt annen vei i livet enn mange av
hans medstudenter: Han sier opp leiekontrakten, klipper i
stykker kredittkortet og donerer 24 000 dollar til veldedighet.
Deretter drar han ut på veien i USA, og møter blant annet
et par “rubber tramps” og en enslig krigsveteran. Hele tiden
på vei mot Nord; Alaska. Med inspirasjonskilder som Henry
Thoreau og Jack London i sekken, er McCandless’ ønske
å leve ” i pakt med naturen”.

Å sette fingeren på akkurat hva med denne filmen som
gir meg den varme, frie følelsen inne i meg kan bli vanskelig.
Er det Eric Gautiers nydelige fotografiarbeid, eller noen av
de meget gode skuespillerprestasjonene? Eller kanskje noen
av idealene som Chris lever etter?
Svaret her er vel litt av alt.

Christopher Mccandless er ikke den eneste opp igjennom
historien som har tatt hva jeg liker å kalle en “dannelsesreise”.
Vi finner igjen disse personene i gamle eventyr og historier,
f.eks. Espen Askeladd som skal ut i verden for å prøve lykken.
En av Mccandless’ egne landsmenn, Richard Proenneke, flyttet
til sin selvbygde tømmerhytte ved Twin Lakes i Alaska og bodde
der i ca. 30 år. Til Proennekes forsvar vil jeg vel si at han valgte
en mer organisert plan som ville fungere bedre på lang sikt.

I ettertid av McCandless’ endelikt, har Alaskas innfødte og park
rangers bevitnet “The McCandless phenomenon”: Unge gutter
som drar inn i Alaskas villmark for å leve i pakt med naturen,
klare seg med enkle leveforhold. McCandless’ eventyr i villmarken
blir av innbyggere i Alaska sett på med skeptiske øyne, av noen
også beskrevet som “pure suicide”.

Så hvorfor kjenner jeg, og flere andre mennesker som ble berørt
av filmen, en så sterk glede? En slags vill rus, man får nesten lyst
til å pakke sekken der og da og legge av gårde.

Jeg liker å si at Christopher Mcandless ble styrt av Lidenskap heller
enn Fornuft. Det var lidenskapen, begjæret etter å finne noe riktig
der ute i villmarken. Hvis han hadde vært fornuftig, hadde han kanskje
gjort flere forberedelser og ikke endt livet i en buss i Alaskas villmark.
Hvis han hadde vært virkelig fornuftig hadde han kanskje bare studert
videre og fått en allright kontorjobb.
Og det er kanskje derfor Chris appellerer til en del av oss, de som har
den lengselen, fordi noen ganger er ikke fornuften alt. Noen ganger
må lidenskapen få ta styringen, og føre deg ned den åpne veien,
over fjell og gjennom vind,regn og snø, for å komme helskinnet ut
av det som et rikere menneske.

Chris døde av en dose dumdristighet, men også av lidenskap. Han
fulgte drømmen med hele sitt vesen. Så kan man spørre seg om
det er verdt å gjøre slik for å dø lykkelig, som han hadde skrevet på
en papirlapp:

I have had a happy life and thank the Lord.
Goodbye and may God bless all.

Så kan man kanskje si at Christopher McCandless ble en slags martyr.
Han fulgte sine idealer, han fulgte sin lidenskap, og har i ettertid
inspirert mange til å dra på sine egne “great adventures”.

Uavhengig om han flyktet fra noe, eller lette etter noe,
så synes jeg det overnevnte burde telle for noe.

en form for ubehag

Du starter
å grave i deg selv

korte, raske krafs
spatak

avdekker lag
etter lag.

Når du treffer ingenting,
er du nedgravd.

*

Våkne opp,

noen

har skrudd deg på.

Du skjermer for
det sterke lyset

og spytter ut
resten av fostervannet.

*

Ingen gjenlevende
etter det siste slaget.

En krig vunnet av
ingen, for
ingen.

Ingen flagg heist,
kun en line

som pisker
forstummede pulsrytmer.

*

Å skrike lungene
tomme for luft,
tørre

mot der
hvor ingen venter
på deg.

*

bare dette; å gni hendene sammen, fort, for å skape varme, friksjon,
slik man også kan tenke seg at to elskende skaper friksjon,
for å holde varmen. I den kalde januarnatten tenker du på en varm
dyne og en varm kvinne ved siden av deg, mens du hakker tenner og
prøver å få fyr i bålet, kun lyst opp av månen og stjernene på himmelen.
Snart setter du deg kanskje ned i snøen, og det begynner å lave ned,
tettere, du ser kun hvitt. Og du sitter der. Nedsnødd.
Varm.

*

Mørket

livnærer seg
på din kaldsvette

Du er kveg,
du breker

mot bunnen
av pupillene.

*

Som å holde en synkende båt flytende; de få sekundene av ren og skjær
panikk, der og da, når det kalde oktobervannet begynte å fosse inn i båten, og du prøvde å øse, med ett slått av det faktum at du aldri ville
nådd land før båten var overfylt, som du prøvde å tømme med en termos, og du ville mest sannsynlig fryse ihjel hvis du la på svøm,
ligge og duppe i redningsvesten, som en likbøye så og si.
Du kunne like gjerne sette deg ned og vente på det som skulle skje,
helt kald og rolig, slik de ventet på deg der nede i mudderet, de som
hadde lidd samme eller lignende skjebne, de hvisket til deg, inviterte deg. De druknedes felleskap.

*

hendene.

en setning, en rad med ord. Så enkelt, og allikevel så virkningsfullt.
Du sa: jeg hater deg, jeg sa at jeg elsker deg, og du hatet meg
for nettopp det. Lykken eller smerten, den tunge veien ned trappene
og ut i gaten, det tyngende regnet og skyene, jeg var våt inntil huden
når jeg omsider stoppet opp og tenkte på et minne; sigaretten
i grålyssonen, et komma mellom dag og natt, den lette pusten,
begynnelsen av lykken som gjør smerten verre.
Dette, så tømt for ord, ordløst, det er utenfor språket, vi eier ikke
så sterke våpen. Du sa at jeg skulle forsvinne, noe jeg også gjorde,
og når du igjen møtte meg tilfeldig på gaten, var jeg ikke der.
Jeg skrev meg ut av din verden, til noe annet, og å lete meg frem
igjen, under all denne glemselen, er noe du ikke makter å gjøre.
Skriv: et tre, og du har allikevel ikke skrevet et tre.
Skriv hånden, og du har bare skrevet en av utallige variasjoner av
en hånd. Hendene, hun sa de kjentes trygge, at de utstrålte en
trygghet. Senere sa hun at de var misformede og ikke dugde til
noe, og jeg trodde på henne der og da. Kanskje var det derfor
jeg ved et uhell skar meg dypt med en kniv noen få dager senere.
Jeg sto ved benken og så på at blodet rant nedover hånden, og
tenkte på hvor vakkert arret ville bli, hvor vakker hånden nå ville
fremstå. Samme kveld brant jeg de klærne hun hadde lagt igjen,
sammen med fotografier av oss to, brevene, jeg helte ut parfyme-
flasken hun satt igjen, og hele leiligheten ble fylt med henne igjen,
hun var tilbake for å se sin egen utslettelse.
Den natten skrev jeg femti sider.