Det siste snøfallet har dekket landskapet med en hvit dyne av trygghet.
Når du trår på snøen kan du høre at det knirker under skosålen. Men du vet ikke
hvorfra. Snøen eller leddene, det er det samme. Senere ligger du også under
en hvit dyne, på vei mot dvalen. En dyne av varme, eller en dyne av is.
Den samme tryggheten.

Et sted hører noen et tre som faller. Ikke deg. Du hører bare vinden som røsker,
i trærne, i alle tings stillstand, i deg. Som et stumt skrik fra innsiden, men som
ikke er deg.

Ei enslig kråke tripper rundt på skaren, uten å bry seg om ditt nærvær. Innimellom
stirrer den deg i hvitøyet, du synes å kunne merke en slags sympati i blikket.
Etterpå studerer du de vage sporene etter klørne i snøen, på samme måte som
du lar øynene følge skriften i en bok. Som om sporene skulle være meningsbærende,
inneholde en språklig forkastning man kunne krype ned i. Kråkeskrift, ingenting .