Du starter
å grave i deg selv
korte, raske krafs
spatak
avdekker lag
etter lag.
Når du treffer ingenting,
er du nedgravd.
*
Våkne opp,
noen
har skrudd deg på.
Du skjermer for
det sterke lyset
og spytter ut
resten av fostervannet.
*
Ingen gjenlevende
etter det siste slaget.
En krig vunnet av
ingen, for
ingen.
Ingen flagg heist,
kun en line
som pisker
forstummede pulsrytmer.
*
Å skrike lungene
tomme for luft,
tørre
mot der
hvor ingen venter
på deg.
*
bare dette; å gni hendene sammen, fort, for å skape varme, friksjon,
slik man også kan tenke seg at to elskende skaper friksjon,
for å holde varmen. I den kalde januarnatten tenker du på en varm
dyne og en varm kvinne ved siden av deg, mens du hakker tenner og
prøver å få fyr i bålet, kun lyst opp av månen og stjernene på himmelen.
Snart setter du deg kanskje ned i snøen, og det begynner å lave ned,
tettere, du ser kun hvitt. Og du sitter der. Nedsnødd.
Varm.
*
Mørket
livnærer seg
på din kaldsvette
Du er kveg,
du breker
mot bunnen
av pupillene.
*
Som å holde en synkende båt flytende; de få sekundene av ren og skjær
panikk, der og da, når det kalde oktobervannet begynte å fosse inn i båten, og du prøvde å øse, med ett slått av det faktum at du aldri ville
nådd land før båten var overfylt, som du prøvde å tømme med en termos, og du ville mest sannsynlig fryse ihjel hvis du la på svøm,
ligge og duppe i redningsvesten, som en likbøye så og si.
Du kunne like gjerne sette deg ned og vente på det som skulle skje,
helt kald og rolig, slik de ventet på deg der nede i mudderet, de som
hadde lidd samme eller lignende skjebne, de hvisket til deg, inviterte deg. De druknedes felleskap.
*
