Dagen er lille julaften, og jeg sitter på jobb. Hører på Nyja Lagid.
Venter på det magiske klokkeslettet halv fire, og føler meg egentlig
ganske energisk i dag. Og det er på slike dager jeg får mine såkalte
epiphanies, eller åpenbaringer på godt norsk.
Det er noe med å få bein å gå på. Jeg kan vel egentlig si at jeg kuttet
av muligheten for at det negative sporet skulle få utvikle seg videre
når jeg tok avgjørelsen om å flytte til Oslo. Litt sånn på sparket,
men hey, alt jeg ville ha var en forandring.
Og, la meg sitere 9. august 2007:
Det er en merkelig situasjon ; lengselen etter et annet sted,
mennesker som jeg føler jeg kan snakke med er så sterk at
jeg mister fokus på nettopp det som skal forløse meg fra lenkene.
Sant.
Det er utrolig hva slags former usikkerhet kan ta. Og hva den kan få en
til å tenke. Slik som at Oslo bare var bråk, trafikk, for mange 7/11,
generelt bare en smeltedigel for all faenskap jeg ikke ville befordre meg
med. Og istedenfor, viste det seg i ettertid, ble det starten på noe
positivt. Jeg har bare periodevis hatt tilbakefall til “the dark side”,
som jeg liker å kalle det; der hvor man tror man er mektig, at man
har skjønt noe viktig, at alle de andre tomsingene har feil.
Tilværelse : Sove til langt på dag, dra på biblioteket, dra på den
lokale puben og sitte der og drikke til langt på natt. For et liv.
Den litterære tilværelse. Med en dumdristig tro på at det man skrev
da, var det ypperste av svart galle og faenskap, det som liksom
skulle åpne øynene til Ola Nordmann, så han skjønte hva det dreide
seg om.
Det var vel den kvelden jeg holdt på å bryte sammen, sto og skalv
av angst utenfor tidligere nevnte pub, at jeg innså hvor lite det
hadde for seg å leve livet med det svartsynet. Vendepunktet kom
vel faktisk ikke før jeg satt med broren min på samme sted og brøt
sammen i krampegråt. Sånn kan det gå.
Hver eneste gang jeg dro ut av byen, forestilte jeg meg at dette var
et farvel. Goodbye Kongsberg, håper jeg ikke ser deg på en stund.
Nå er det noen få dager siden jeg var der sist, heldigvis var H tilstede
også. Men samtidig som jeg gikk igjennom de folketomme gatene,
klokken syv på en lørdagskveld, og svingte innom puben, kom noe
av den samme følelsen tilbake. Den samme tomheten, og vissheten
om at dette stedet var for lite for meg.
Ironisk nok er også de folketomme gatene det jeg savner
med byen: De lange turene på natten, som tatt ut av en
postapokalyptisk film, med Godspeed på mp3spilleren og
det litt diffuse, men samtidig skjerpede blikket.
Og idag, for første gang på lenge, fikk jeg den deilige følelsen av
at alt er mulig, den følelsen av “not to necessarily be strong,
but to feel strong”.
En perfekt dag; det er lille julaften, himmelen er blå, jeg tenker på
Njosnavelin og innser at nok et år snart er omme. Nok et år med
nedturer og gleder. Men, for første gang på lenge, kan jeg vel
med hånden på hjertet si at jeg føler meg sterk, i kropp og sinn,
og jeg har en retning. Men for at det skulle skje,
måtte jeg forkaste min gamle tilværelse, og starte med
de famøse blanke arkene.
Et velvillig offer fra min side.
God jul og godt nyttår til de som leser dette,
måtte det nye året bringe dere lykke.
