Alltid dette; denne vage, litt ensomme følelsen
av å lete etter noe annet, noe udefinert.
Som å vandre nedover Trondheimsveien en dag
i januar, den fuktige Oslo-kulda prøver å krype
innenfor parkasen, a new place called home.
Eller ikke i det hele tatt, man er en hjemløs
i sitt eget hus, i byen man tilfeldigvis er i.
Kanskje, til og med, en følelse av å være
hjemløs i seg selv, at man endte opp i feil
kropp.
Men allikevel, man arbeider for å føle seg
mindre malplassert i tilværelsen. Og jeg tror
at hjem heller er et spørsmål om tid;
et hjem skapes ikke nødvendigvis av møbler,
interiør og boblebad, det skapes av minnene
som utspiller seg i denne sfæren. Og det er
derfor jeg kan høre på First Breath After Coma
og være tilbake i dobbeltsenga i Storgata,
en gråværsdag i 2004, fordi det øyeblikket
ligger lagret i sangen, som et minne.
