tomgang.

Det er noe skummelt med dette, denne tendensen til å lengte mot planene
mine, nettopp fordi det får meg til å tenke på det som ikke er ennå,
men som skal bli, og alt som følger med. Jeg er virkelig dårlig til å snakke
med mennesker på telefon, jeg stotrer meg frem og høres i stor grad ut
som en usikker tenåring. Men jeg er ikke tenåring, jeg er tjuetre år.
Og det er liksom det som alltid har vært problemet, jeg hater å skuffe
mennesker, selv om det bare er jeg som innbiller meg det noen ganger.
Men nettopp dette gjør at jeg unngår å ta avgjørelser, uavhengig
av om jeg skuffer dem eller ikke, som igjen betyr at jeg ikke kommer videre.
Noen egg må alltid knuses, tær må tråkkes på. Og livserfaring har flere
ganger vist at store forandringer ikke kommer uten å få pes for det.
Men jeg må ta styringen på livet mitt igjen, istedenfor å gå rundt her
og føle meg mer og mer nedtrykt for hver dag.

For det slår ikke feil. Etter så og så mange uker i Tigerstaden blir jeg drittlei
av hele stedet, det suger ut livslysten av meg. Og en slik periode er nå.

Derfor trenger jeg fjellet. For å få puste ut, inn, jeg trenger speilblanke
fjellvann og langstrakte vidder, høye topper. Det skjer noe med meg
da, som om ensomheten i fjellet og min egen ensomhet kolliderer mot
hverandre, og ut av dette kommer noe helt annet; takknemlighet.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har fått en klump i halsen
og har blitt blank i øynene av naturen.

Jeg føler meg fanget i min egen tilværelse.