tre bilder.

Men verden blir ikke enklere med årene, tvertimot,
verden blir klar og uoversiktlig, alt går mot en større kompleksitet.
Kanskje er det fordi hodet rommer mer av verden, eller kanskje
har det noe med fokus å gjøre; man fokuserer på en del av bildet,
det mektige bildet, og slik blir de andre delene ufokusert, tåkete.
Dette synet, denne visjonen, hvor kommer den fra?
Stien gjennom landskapet, det blasse og ettergivende lyset,
frosten i marken. Et hvilket som helst sted.
Allikevel går dette bildet igjen, som en klargjørende instans
i kaoset av skjønnhet, lys og mørke, noe som skal forløse.

Vi ser på verden, fra togperrongen, et kontor, vinduet i
leiligheten, og slik verden fødes med dagens ry er det
vanskelig å tro at verden skal forgå, og i dette finnes
en slags kim eller en følelse av noe vedvarig.

Togets bevegelse gjennom landskapet. Dette bildet, en svart masse
av trær, med trekronene som avgrenses mot blåspekteret. Det samme
bildet i et annet lys; dagen er varm, mennesker møtes, puster uten
å se hverandre. Repetisjonen av landskapet, gjentakelsen av det
skjerpete synet, hvor som helst, et annet sted. Allikevel det samme bildet
i synet, som om det var et og samme sted, geografisk ubundet. Så kunne
man kanskje bringe med seg bildene inn i hverandre, kornåkrene, husene,
den tålmodige gangen, slik at disse bildene overlappet hverandre, og
skaper et nytt bilde, identisk og ulikt på samme tid.