oktober I

Dette er hardt. Stenen altså. Stenen du sitter på i skogholtet en vilkårlig dag i oktober, med kaffekanne og kvikklunsj som seg hør og bør. Å holde en sten og kjenne kulden; du skulle ønske at stenen kunne føle noe av din varme i hånden, som du kjenner kulden, en veksling mellom kulde og varme. Vi gir litt og tar litt. Så når kvelden kom, og du satt hjemme i stuen mens bjørkeveden knitret i peisen, og vinden ulte over terrenget, var akkurat denne stenen litt varmere enn de andre stenene i samme område. Ikke at du forventer noen takk, du ønsker bare en forskjell. Å gi litt varme til alt som er kaldt. Å gripe noe, håndfast, å gripe gjennom luften etter noe tangibelt i denne dagen og kunne se en slags balanse. Å kunne si ; “jeg ser deg”. Å se nettopp den stenen, det treet med årets siste blad som klamrer seg fast. Hvordan i dette lyset alt fremstår som gyllent, gull og grønne skoger. Hvordan noe dør så lett og vakkert.