gjennom hinner og tinder

Som å vente på at det store skal skje, en sang om natten,
man vet ikke hvor den kommer fra, klangen av stillhet,
dyr og entiteter står som trærne i lydvart gehør,
kjenner vibrasjonen av sitt eget værende mot et større orkester
av landmasser, hav som skyller bølger innover i oss,
vi svømmer i hav av oss selv, og saltet vi gnir i hverandres sår
er også det som utvider oss til å romme mer, favne større
avstander, illusjonen om en avstand opprettholdes for
spenning. Noen klarer aldri helt å fatte at de er menneske.