kulde,varme

Oktober,november ; kulden kommer og man blir hardere i rykk og napp,
frosten kommer som krystaller i gresset. Man klipper seg, nesten
helt kort, ser at noe mykere forsvinner. Hver vinter, han trenger dette:
Å kunne sette hardt mot noe hardt. Lyden av is og kulde. Sommeren
er tung dormende og tung. Han kler på seg noe for å kle av seg noe annet,
denne varmen som sitter igjen, for der lyset varmet på huden er det
en flekk av sommer, den kryper under huden oppover mot hjertet
avleirer seg som en sommer, i avleiringer av tidligere somre, voksen fra
lyset som nå varmer innenfra som en glo, gløder i tidlige netter.
Den andre. Hun. Som verner om lyset om natten, som fortsetter å holde
det myke i ham, den gode varmen innenfra. Han sammenlignet henne
med et fjellvann, noe av det nærmeste man kunne komme en
ekstatisk skjønnhet, lar ansiktet falle mot huden og grunnvannet,
lar alt briste og skimre.