Dette er, i sommernatten, en følelse av noe riktig. Hvordan man ser verden rundt
seg forfalle, oppstå, beveges. Dette berører, men berøres ikke igjen, strømninger
over eller under det tragiske. Vinger som gror i takt med loddene og det som drar
oss ned, det vi avskyr og ikke har ord for som kan romme følelsen. Livet befinner
seg i og utenfor ordene, i smerten og ekstasen.

Å forføre med en bevegelse, rytmen av hender mot hud eller flyten av en dans.
Bevegelsen i seg selv, repetisjoner av skritt mot en evighet. En syklus av glimt
og evigheter. Hvor befinner vi oss i hver bevegelse og hver evighet?

Fargene i lydene, en lyd av blått og grønt, lysskjær,
lys skjærer umerkelig gjennom materien, farger materien
i sitt eget bilde, fra sin egen tanke. Hører andre tenke
på farger og spre dem utover, fra hjertet og ut i bena,
farger danser tanker og lyd.

——–

utsnitt:

Kanskje finnes det i mennesket et slags lim, en tråd av silke,
som knytter oss til både himmelen og jorden.

Under alt det man er,
siden man ble,
værens motsats
som løper avgårde
fra et hvert valg,
ikke for å flykte
men for å ta valget.

Skrive, bedre. Du må skrive bedre, skriv “bedre” uten å skjønne hva det vil
si å gjøre dette, hva slags formål det skal ha, om “bedre” i det hele tatt finnes
utenfor perfeksjonen. Enhver bevegelse er mot dette, det perfekte og groteske,
det perfekte og skjønne, og perfeksjonen er bundet til forgjengeligheten.

Hvordan ord drysser over oss, ned i oss, fra toppen ned til den
mørke skogbunnen, lyder sildrer som bekker mellom oss og
graver ut groper, eroderer eller skaper en avstand. Som oven,
så der nede. Mennesket er imellom, og kan ikke bli annet en
menneske, men må transformere seg i tanker til det det ikke kan
være. Våre vinger ses ikke, men føles. Følelsen mellom to mennesker.
identifisering av en avstand som er der og ikke er der, samtidig.

senvinteren, en blanding av lys og mørke, skitten i
den våte snøen, over det grønne som skal komme.
alt blir grått, samtidig en ny slags lukt i luften,
som man kjenner igjen fra årene før. hvert år
er som et nytt år.

om man kan si noe om drømmeren i en, om de
begge har en slags korrelasjon, en slags felles
flamme de stekker seg utifra:
i natt drømte jeg om en flodbølge, jeg sto inne i
et gammelt bibliotek midt i en liten landsby, og
hørte veggene knake, men vi klarte oss, vi der
inne,inne ved kunnskapen. senere var vi på
en slags fjellbygd i norge etter katastrofene
for å bygge opp det nye norge.