November; den tunge søvnen, tung som den våte snøen etter regnet,
en hvit narkose som sprøytes inn. På lik linje med dyrene og naturen
går kroppen inn en slags dvale, det er sommeren som sovner i oss.
Alt som ligger under, blomstrer i oss, snøblomster, springer ut i all
sin glemsel.

Dette er naturlig. Vi jobber imot naturen.

***

Jeg må ærlig innrømme at jeg husker lite fra barndommen, det kommer
i små glimt. Og når andre sier at de husker sin egen barndom med
klarhet, tror jeg det er løgn. Og det er kanskje derfor jeg skriver,
jeg skriver for å minnes. Jeg skriver meg selv for å minnes meg selv.
Jeg kan si: Jeg hater å elske skriften.
Når sant skal sies, er det en veldig liten del av et hvert menneske vi
får vite om, eller vil vite om, og dette bringer også med seg vissheten
om at et hvert menneske ikke kan forankres i språket, vi er som figurer
i sanden, så lite som skal til før en liten del av oss forsvinner.
Hvordan livet skyller inn over oss.

Jeg husker lite, og om jeg husker, er det ikke i rekkefølge ( hvis man
tror på et slags kronologisk forløp i minnet, de ligger utenfor tiden så
og si), så man kan si at jeg arkiverer, jeg lagrer meg selv i skriften.
Så mye jeg klarer før det skylles vekk.

Jeg vil lagre disse dagene i bilde, språk og minne, alle disse dagene,
høstdagene, de lette dagene, den vektløse følelsen, hvordan himmelen
går fra mørk blå til lys blå, blåspekteret, de hvite dagene, de grå dagene,
mørke dager, alle dagers fargepalett, de små merkbare forandringene.
Hvordan noe kan være så motstridig, hvordan mennesker flytter fjell med
kjøtt og blod, en kortvarig seier mot det geologiske. Livet er stenen vi
alle gnurer mot; plutselig ser vi hvor små vi har blitt, årene går, vi slipes
vekk og blir født hver dag uten å merke det.

Skriv meg inn ditt liv.
La oss dele en kontinuitet.
I felleskapet er vi gjennomskinnelige, sterke.
Identitetsløse.

Dette er hardt. Stenen altså. Stenen du sitter på i skogholtet en vilkårlig dag i oktober, med kaffekanne og kvikklunsj som seg hør og bør. Å holde en sten og kjenne kulden; du skulle ønske at stenen kunne føle noe av din varme i hånden, som du kjenner kulden, en veksling mellom kulde og varme. Vi gir litt og tar litt. Så når kvelden kom, og du satt hjemme i stuen mens bjørkeveden knitret i peisen, og vinden ulte over terrenget, var akkurat denne stenen litt varmere enn de andre stenene i samme område. Ikke at du forventer noen takk, du ønsker bare en forskjell. Å gi litt varme til alt som er kaldt. Å gripe noe, håndfast, å gripe gjennom luften etter noe tangibelt i denne dagen og kunne se en slags balanse. Å kunne si ; “jeg ser deg”. Å se nettopp den stenen, det treet med årets siste blad som klamrer seg fast. Hvordan i dette lyset alt fremstår som gyllent, gull og grønne skoger. Hvordan noe dør så lett og vakkert.

Men verden blir ikke enklere med årene, tvertimot,
verden blir klar og uoversiktlig, alt går mot en større kompleksitet.
Kanskje er det fordi hodet rommer mer av verden, eller kanskje
har det noe med fokus å gjøre; man fokuserer på en del av bildet,
det mektige bildet, og slik blir de andre delene ufokusert, tåkete.
Dette synet, denne visjonen, hvor kommer den fra?
Stien gjennom landskapet, det blasse og ettergivende lyset,
frosten i marken. Et hvilket som helst sted.
Allikevel går dette bildet igjen, som en klargjørende instans
i kaoset av skjønnhet, lys og mørke, noe som skal forløse.

Vi ser på verden, fra togperrongen, et kontor, vinduet i
leiligheten, og slik verden fødes med dagens ry er det
vanskelig å tro at verden skal forgå, og i dette finnes
en slags kim eller en følelse av noe vedvarig.

Togets bevegelse gjennom landskapet. Dette bildet, en svart masse
av trær, med trekronene som avgrenses mot blåspekteret. Det samme
bildet i et annet lys; dagen er varm, mennesker møtes, puster uten
å se hverandre. Repetisjonen av landskapet, gjentakelsen av det
skjerpete synet, hvor som helst, et annet sted. Allikevel det samme bildet
i synet, som om det var et og samme sted, geografisk ubundet. Så kunne
man kanskje bringe med seg bildene inn i hverandre, kornåkrene, husene,
den tålmodige gangen, slik at disse bildene overlappet hverandre, og
skaper et nytt bilde, identisk og ulikt på samme tid.

Denne grana kommer med stor sannsynlighet til å vokse videre.
Denne grana vil stå.
Området rundt her er ikke noe sted å bygge ut, det renner en
stri bekk gjennom skogen som man kan si at ungene ikke skal leke ved,
fordi bekken er farlig, og som seg hør og bør
vil da ungene løpe til bekken når de kan for å bygge demning.
Eller drukne.
Denne grana vil fortsette å vokse, med mindre det kommer
et kraftig vindkast, et lynnedslag,
en bonde som hugger ved til vinteren,
et eller annet IKEA-lignende selskap som bruker det i stolen
du nå sitter i.
Som om det hadde noe å si. Som om det egentlig ville ha noe å si
om du ble byttet ut med grana, og sto der
taus, mosebegrodd.

Når bildet av oss selv dras ned i det virkelige,
da kan vi se oss selv i et annet lys;
skitne hender, våte øyne. Ryggen er krummet,
neglene gror.De skraper opp huden din.

Om gud var Gud, kunne vi
mistet munn og mæle, og allikevel
være i hans øyne, gjennom
gestikulasjoner, hjerteslag

slik som hendene i jorden,
hodet rettet oppover, med
en krone, som et tre, som
takknemlighet

Om gud var Gud, kunne vi
ha reist tårnene
i oss selv, til høyder
utenfor vårt eget mørke,
se og snakke
i sterkere nyanser.

Det er noe skummelt med dette, denne tendensen til å lengte mot planene
mine, nettopp fordi det får meg til å tenke på det som ikke er ennå,
men som skal bli, og alt som følger med. Jeg er virkelig dårlig til å snakke
med mennesker på telefon, jeg stotrer meg frem og høres i stor grad ut
som en usikker tenåring. Men jeg er ikke tenåring, jeg er tjuetre år.
Og det er liksom det som alltid har vært problemet, jeg hater å skuffe
mennesker, selv om det bare er jeg som innbiller meg det noen ganger.
Men nettopp dette gjør at jeg unngår å ta avgjørelser, uavhengig
av om jeg skuffer dem eller ikke, som igjen betyr at jeg ikke kommer videre.
Noen egg må alltid knuses, tær må tråkkes på. Og livserfaring har flere
ganger vist at store forandringer ikke kommer uten å få pes for det.
Men jeg må ta styringen på livet mitt igjen, istedenfor å gå rundt her
og føle meg mer og mer nedtrykt for hver dag.

For det slår ikke feil. Etter så og så mange uker i Tigerstaden blir jeg drittlei
av hele stedet, det suger ut livslysten av meg. Og en slik periode er nå.

Derfor trenger jeg fjellet. For å få puste ut, inn, jeg trenger speilblanke
fjellvann og langstrakte vidder, høye topper. Det skjer noe med meg
da, som om ensomheten i fjellet og min egen ensomhet kolliderer mot
hverandre, og ut av dette kommer noe helt annet; takknemlighet.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har fått en klump i halsen
og har blitt blank i øynene av naturen.

Jeg føler meg fanget i min egen tilværelse.

La oss se det bildet
som ingen eier.

Om tiden var en frukt,
ville vi sugd ut
den siste rest av sødme
og bitterhet
uten å nå bunnen.

De fråtser i gudenes haller, og vi ligger under bordet, klare for et takras av antydninger.
Vi spiser smulene.

Fra der du står, kan du se større avstander, lese topografien
og favne mer av dagen. Vi svever over horisonten.
Snart dukker det vel opp større vegger vi kan kaste oss mot.

Om bare dette bildet var like renset som ditt, og sjøgresset
som råtner i fjæra ikke ga en så hard smak av noe ufullendt.

Vi levde i troen, broren min og jeg, om at vi kom til å seile elegant
unna nedskjæringer og NAV-helvete. Det er jo viktig å tenke positivt
tross alt. Men en mail på søndag fikk oss til å tenke i andre baner.
T fikk fyken, og vi er basically fucked hvis ikke noe nytt dukker opp.
Derfor er det fint når gode kamerater som er butikksjefer tilbyr jobb
i Stavanger. Nettopp i Stavanger.

Men fra å tenke i ganske dystre baner, ser jeg heller åpninger her.
I mean, vestlandet. Jeg har alltid villet bo der, og det er såpass
mye som taler for dette at det ville være tåpelig å ikke prøve.

Alltid dette; denne vage, litt ensomme følelsen
av å lete etter noe annet, noe udefinert.

Som å vandre nedover Trondheimsveien en dag
i januar, den fuktige Oslo-kulda prøver å krype
innenfor parkasen, a new place called home.

Eller ikke i det hele tatt, man er en hjemløs
i sitt eget hus, i byen man tilfeldigvis er i.
Kanskje, til og med, en følelse av å være
hjemløs i seg selv, at man endte opp i feil
kropp.

Men allikevel, man arbeider for å føle seg
mindre malplassert i tilværelsen. Og jeg tror
at hjem heller er et spørsmål om tid;
et hjem skapes ikke nødvendigvis av møbler,
interiør og boblebad, det skapes av minnene
som utspiller seg i denne sfæren. Og det er
derfor jeg kan høre på First Breath After Coma
og være tilbake i dobbeltsenga i Storgata,
en gråværsdag i 2004, fordi det øyeblikket
ligger lagret i sangen, som et minne.

Dagen er lille julaften, og jeg sitter på jobb. Hører på Nyja Lagid.
Venter på det magiske klokkeslettet halv fire, og føler meg egentlig
ganske energisk i dag. Og det er på slike dager jeg får mine såkalte
epiphanies, eller åpenbaringer på godt norsk.

Det er noe med å få bein å gå på. Jeg kan vel egentlig si at jeg kuttet
av muligheten for at det negative sporet skulle få utvikle seg videre
når jeg tok avgjørelsen om å flytte til Oslo. Litt sånn på sparket,
men hey, alt jeg ville ha var en forandring.

Og, la meg sitere 9. august 2007:

Det er en merkelig situasjon ; lengselen etter et annet sted,
mennesker som jeg føler jeg kan snakke med er så sterk at
jeg mister fokus på nettopp det som skal forløse meg fra lenkene.

Sant.

Det er utrolig hva slags former usikkerhet kan ta. Og hva den kan få en
til å tenke. Slik som at Oslo bare var bråk, trafikk, for mange 7/11,
generelt bare en smeltedigel for all faenskap jeg ikke ville befordre meg
med. Og istedenfor, viste det seg i ettertid, ble det starten på noe
positivt. Jeg har bare periodevis hatt tilbakefall til “the dark side”,
som jeg liker å kalle det; der hvor man tror man er mektig, at man
har skjønt noe viktig, at alle de andre tomsingene har feil.
Tilværelse : Sove til langt på dag, dra på biblioteket, dra på den
lokale puben og sitte der og drikke til langt på natt. For et liv.
Den litterære tilværelse. Med en dumdristig tro på at det man skrev
da, var det ypperste av svart galle og faenskap, det som liksom
skulle åpne øynene til Ola Nordmann, så han skjønte hva det dreide
seg om.
Det var vel den kvelden jeg holdt på å bryte sammen, sto og skalv
av angst utenfor tidligere nevnte pub, at jeg innså hvor lite det
hadde for seg å leve livet med det svartsynet. Vendepunktet kom
vel faktisk ikke før jeg satt med broren min på samme sted og brøt
sammen i krampegråt. Sånn kan det gå.

Hver eneste gang jeg dro ut av byen, forestilte jeg meg at dette var
et farvel. Goodbye Kongsberg, håper jeg ikke ser deg på en stund.
Nå er det noen få dager siden jeg var der sist, heldigvis var H tilstede
også. Men samtidig som jeg gikk igjennom de folketomme gatene,
klokken syv på en lørdagskveld, og svingte innom puben, kom noe
av den samme følelsen tilbake. Den samme tomheten, og vissheten
om at dette stedet var for lite for meg.

Ironisk nok er også de folketomme gatene det jeg savner
med byen: De lange turene på natten, som tatt ut av en
postapokalyptisk film, med Godspeed på mp3spilleren og
det litt diffuse, men samtidig skjerpede blikket.

Og idag, for første gang på lenge, fikk jeg den deilige følelsen av
at alt er mulig, den følelsen av “not to necessarily be strong,
but to feel strong”.
En perfekt dag; det er lille julaften, himmelen er blå, jeg tenker på
Njosnavelin og innser at nok et år snart er omme. Nok et år med
nedturer og gleder. Men, for første gang på lenge, kan jeg vel
med hånden på hjertet si at jeg føler meg sterk, i kropp og sinn,
og jeg har en retning. Men for at det skulle skje,
måtte jeg forkaste min gamle tilværelse, og starte med
de famøse blanke arkene.

Et velvillig offer fra min side.

God jul og godt nyttår til de som leser dette,
måtte det nye året bringe dere lykke.