I now walk into the wild.

I utgangspunktet kunne man ha trodd, utifra den svarte bakgrunnen
og det lite positive toppbildet, at denne bloggen kun omhandlet
det mørke.Du vet, pest og styggedom, finanskriser, samfunnets
forfall og menneskets håpløshet.

Men siden jeg er så lat, ja tenk det, jeg er så lat at jeg ikke gidder
å opprette en egen blogg for det lyse og positive, vil denne bloggen
inneholde alt. Det meste. Vi skylder på latskap.

Men poenget altså, poenget her er at jeg vil slå et slag for en film.
En film som, av forskjellige grunner, beit seg fast i hjerterota og
ble hengende der. Den filmen er Into the Wild.

For de som ikke har fått med seg filmen, kan jeg i korte trekk
fortelle at den handler om 22 år gamle Christopher Mccandless,
som akkurat har gjort seg ferdig med utdanningen på Emory
University, og velger en litt annen vei i livet enn mange av
hans medstudenter: Han sier opp leiekontrakten, klipper i
stykker kredittkortet og donerer 24 000 dollar til veldedighet.
Deretter drar han ut på veien i USA, og møter blant annet
et par “rubber tramps” og en enslig krigsveteran. Hele tiden
på vei mot Nord; Alaska. Med inspirasjonskilder som Henry
Thoreau og Jack London i sekken, er McCandless’ ønske
å leve ” i pakt med naturen”.

Å sette fingeren på akkurat hva med denne filmen som
gir meg den varme, frie følelsen inne i meg kan bli vanskelig.
Er det Eric Gautiers nydelige fotografiarbeid, eller noen av
de meget gode skuespillerprestasjonene? Eller kanskje noen
av idealene som Chris lever etter?
Svaret her er vel litt av alt.

Christopher Mccandless er ikke den eneste opp igjennom
historien som har tatt hva jeg liker å kalle en “dannelsesreise”.
Vi finner igjen disse personene i gamle eventyr og historier,
f.eks. Espen Askeladd som skal ut i verden for å prøve lykken.
En av Mccandless’ egne landsmenn, Richard Proenneke, flyttet
til sin selvbygde tømmerhytte ved Twin Lakes i Alaska og bodde
der i ca. 30 år. Til Proennekes forsvar vil jeg vel si at han valgte
en mer organisert plan som ville fungere bedre på lang sikt.

I ettertid av McCandless’ endelikt, har Alaskas innfødte og park
rangers bevitnet “The McCandless phenomenon”: Unge gutter
som drar inn i Alaskas villmark for å leve i pakt med naturen,
klare seg med enkle leveforhold. McCandless’ eventyr i villmarken
blir av innbyggere i Alaska sett på med skeptiske øyne, av noen
også beskrevet som “pure suicide”.

Så hvorfor kjenner jeg, og flere andre mennesker som ble berørt
av filmen, en så sterk glede? En slags vill rus, man får nesten lyst
til å pakke sekken der og da og legge av gårde.

Jeg liker å si at Christopher Mcandless ble styrt av Lidenskap heller
enn Fornuft. Det var lidenskapen, begjæret etter å finne noe riktig
der ute i villmarken. Hvis han hadde vært fornuftig, hadde han kanskje
gjort flere forberedelser og ikke endt livet i en buss i Alaskas villmark.
Hvis han hadde vært virkelig fornuftig hadde han kanskje bare studert
videre og fått en allright kontorjobb.
Og det er kanskje derfor Chris appellerer til en del av oss, de som har
den lengselen, fordi noen ganger er ikke fornuften alt. Noen ganger
må lidenskapen få ta styringen, og føre deg ned den åpne veien,
over fjell og gjennom vind,regn og snø, for å komme helskinnet ut
av det som et rikere menneske.

Chris døde av en dose dumdristighet, men også av lidenskap. Han
fulgte drømmen med hele sitt vesen. Så kan man spørre seg om
det er verdt å gjøre slik for å dø lykkelig, som han hadde skrevet på
en papirlapp:

I have had a happy life and thank the Lord.
Goodbye and may God bless all.

Så kan man kanskje si at Christopher McCandless ble en slags martyr.
Han fulgte sine idealer, han fulgte sin lidenskap, og har i ettertid
inspirert mange til å dra på sine egne “great adventures”.

Uavhengig om han flyktet fra noe, eller lette etter noe,
så synes jeg det overnevnte burde telle for noe.

en form for ubehag

Du starter
å grave i deg selv

korte, raske krafs
spatak

avdekker lag
etter lag.

Når du treffer ingenting,
er du nedgravd.

*

Våkne opp,

noen

har skrudd deg på.

Du skjermer for
det sterke lyset

og spytter ut
resten av fostervannet.

*

Ingen gjenlevende
etter det siste slaget.

En krig vunnet av
ingen, for
ingen.

Ingen flagg heist,
kun en line

som pisker
forstummede pulsrytmer.

*

Å skrike lungene
tomme for luft,
tørre

mot der
hvor ingen venter
på deg.

*

bare dette; å gni hendene sammen, fort, for å skape varme, friksjon,
slik man også kan tenke seg at to elskende skaper friksjon,
for å holde varmen. I den kalde januarnatten tenker du på en varm
dyne og en varm kvinne ved siden av deg, mens du hakker tenner og
prøver å få fyr i bålet, kun lyst opp av månen og stjernene på himmelen.
Snart setter du deg kanskje ned i snøen, og det begynner å lave ned,
tettere, du ser kun hvitt. Og du sitter der. Nedsnødd.
Varm.

*

Mørket

livnærer seg
på din kaldsvette

Du er kveg,
du breker

mot bunnen
av pupillene.

*

Som å holde en synkende båt flytende; de få sekundene av ren og skjær
panikk, der og da, når det kalde oktobervannet begynte å fosse inn i båten, og du prøvde å øse, med ett slått av det faktum at du aldri ville
nådd land før båten var overfylt, som du prøvde å tømme med en termos, og du ville mest sannsynlig fryse ihjel hvis du la på svøm,
ligge og duppe i redningsvesten, som en likbøye så og si.
Du kunne like gjerne sette deg ned og vente på det som skulle skje,
helt kald og rolig, slik de ventet på deg der nede i mudderet, de som
hadde lidd samme eller lignende skjebne, de hvisket til deg, inviterte deg. De druknedes felleskap.

*

hendene.

en setning, en rad med ord. Så enkelt, og allikevel så virkningsfullt.
Du sa: jeg hater deg, jeg sa at jeg elsker deg, og du hatet meg
for nettopp det. Lykken eller smerten, den tunge veien ned trappene
og ut i gaten, det tyngende regnet og skyene, jeg var våt inntil huden
når jeg omsider stoppet opp og tenkte på et minne; sigaretten
i grålyssonen, et komma mellom dag og natt, den lette pusten,
begynnelsen av lykken som gjør smerten verre.
Dette, så tømt for ord, ordløst, det er utenfor språket, vi eier ikke
så sterke våpen. Du sa at jeg skulle forsvinne, noe jeg også gjorde,
og når du igjen møtte meg tilfeldig på gaten, var jeg ikke der.
Jeg skrev meg ut av din verden, til noe annet, og å lete meg frem
igjen, under all denne glemselen, er noe du ikke makter å gjøre.
Skriv: et tre, og du har allikevel ikke skrevet et tre.
Skriv hånden, og du har bare skrevet en av utallige variasjoner av
en hånd. Hendene, hun sa de kjentes trygge, at de utstrålte en
trygghet. Senere sa hun at de var misformede og ikke dugde til
noe, og jeg trodde på henne der og da. Kanskje var det derfor
jeg ved et uhell skar meg dypt med en kniv noen få dager senere.
Jeg sto ved benken og så på at blodet rant nedover hånden, og
tenkte på hvor vakkert arret ville bli, hvor vakker hånden nå ville
fremstå. Samme kveld brant jeg de klærne hun hadde lagt igjen,
sammen med fotografier av oss to, brevene, jeg helte ut parfyme-
flasken hun satt igjen, og hele leiligheten ble fylt med henne igjen,
hun var tilbake for å se sin egen utslettelse.
Den natten skrev jeg femti sider.

eksil

Vi forlot det hjemlige, den kjente utsikten
fra verandaen, veggene med oss selv, stien opp til radiotårnet.
En dag satt vi oss i bilen, du og jeg, vi hadde pakket lett, det mest
nødvendige fra det som var vårt liv, jeg tråkket på gassen og kjente
grusen knase under hjulene.
Hvor enkelt er det vel ikke å forlate noe? Man går ut døren, kaster
et siste blikk på det man har kalt et hjem, et behagelig blikk.
Så finner man kanskje et annet, eller ikke i det hele tatt, man finner
seg midlertidige oppholdssteder, men ikke et hjem. Vi trenger ikke
et hjem, ikke nå, kanskje aldri. Vi trenger ly, vi trenger oppbrudd fra
det vi har brukt flere år på å bygge opp, en tilværelse, som vi trodde
vi trengte, alltid denne falske tryggheten.Derfor ødelegger vi oss selv,
vi gjør det idag, det starter og slutter med dette, at jeg tråkker på
gassen og vi ser på leiligheten en siste gang; noe forsvinner, jeg vet
ikke om det er oss i bilen eller den delen av oss som er igjen i
rommene, bøker, klær, møbler, nipsgjenstander, kanskje er det
begge deler, det kan være det samme. Når vi runder den første svingen
ser vi rett på hverandre, og jeg kan se i ansiktet ditt at det er noe som
har forlatt deg, du virker lettere i morgenlyset.

søppel

Alle de metrene vi bruker med toalettpapir kan sammenlignes med
alle de arkene vi bruker til å skrive på; en fabulerende regning,
en rull med toalettpapir er på ca tjuefem meter
(ihvertfall de jeg har ved siden av mitt toalett) hvorav hvert ark
toalettpapir tilsvarer en kvart a4 side, altså kan man si at fire ark
toalettpapir tilsvarer to boksider. Forholdet mellom det opphøyde,
kunst og søppel; hvis man tillot seg å tenke at alt som ender opp
på papiret er kunst,poesi, hvorfor kan da ikke dritt være det også?
Og hvis denne kunsten ble samlet opp, ville vi hatt et kolossalt
bibliotek av både den skrevne kunst og kunst i form av avføring,
snørr, tårer, fett fra komfyroverflaten, matrester,avfall.
For hva er det som gjør en ting skjønt? Våre forestillinger om det?

For å følge analogien videre ; i 2007 deltok Napolis
befolkning i et stort kunstprosjekt bestående av 15 tonn søppel
som fylte opp gatene, noe som fortsatt pågår så vidt jeg er bekjent.
Selvfølgelig anses ikke dette som kunst av Napolis befolkning,
siden de uttaler at de “drukner i søppel”.Rottene og parasittene
storkoser seg, og jeg tenker at dette er et skjønt forfall, et utrolig bilde;
hvis det skulle komme noen på besøk fra et annet nabolag enn Melkeveien,
ville de blitt møtt av en planet fylt opp med søppel, men ingen mennesker,
siden menneskene hadde druknet i sin egen “kunst”, med kun rester av oss,
og livsformer som livnærer seg på søppel som ettermæle.

Blant mine mer morsomme ideer var ideen om å, når menneskets evne
til å produsere avfall overgikk evnen til å kvitte seg med det, sende
avfallet i skytteltrafikk ut i verdensrommet,og dumpe det i asteroidebeltet
mellom Mars og Jupiter, og etterhvert ville dette beltet bestå
av femti prosent stein og femti prosent søppel i forskjellige former,
en av de første, og kanskje eneste, utenomjordiske minnesmerker
mennesket klarte å etterlate seg.

dialog.

Hva er dere?

Vi er språket ditt.

Men jeg kan ikke tale.

Det trenger du heller ikke.

Kan dere hjelpe meg?

Vi makter ikke.

Altså er dere ubrukelige.

Det har vi ikke sagt.

Hva skal jeg så med dere?

Du skal ingenting med oss.
Vi skal noe med deg.
Vi skal bruke deg.

Men jeg sa jo at jeg ikke kan tale.

Du trenger ikke tale. Du kan skrive.

Hva om jeg nekter?

Da er du død.

Selv om jeg er levende?

Absolutt. Du er død og levende.

den fineste sangen.

Riceboy Sleeps – All The Big Trees

En slags innledning.

Jeg skal innrømme at jeg er litt usikker på hva denne bloggen
( eller for fremtiden, la oss kalle det journal) egentlig skal handle om.
Og også hvorfor jeg startet den. Men jeg har en mistanke;
nytt beite. Behovet for forandring, eller ihvertfall illusjonen om det.

Per dags dato har jeg altså fire journaler, spredt rundt omkring på de
største bloggetjenestene. Vi teller to stykker på Blogger, hvor den
ene strekker seg tilbake til nyttårsaften 2005 ( så vi snakker altså
tre år med oppgulp fra min side, og enkelte tegn til kråkesølv ),
den mer “litterære” livejournal-greia hvor det meste av mine forsøk
på poetiske utbasuneringer befinner seg. Og nå, denne.

Så får vi se hva slags monster dette utvikler seg til å bli, hvis det
overlever fosterstadiet. Kanskje blir det bare en mark. Time will tell.

we are all swimming in the river
and the kittens are watching from the banks

Det siste snøfallet har dekket landskapet med en hvit dyne av trygghet.
Når du trår på snøen kan du høre at det knirker under skosålen. Men du vet ikke
hvorfra. Snøen eller leddene, det er det samme. Senere ligger du også under
en hvit dyne, på vei mot dvalen. En dyne av varme, eller en dyne av is.
Den samme tryggheten.

Et sted hører noen et tre som faller. Ikke deg. Du hører bare vinden som røsker,
i trærne, i alle tings stillstand, i deg. Som et stumt skrik fra innsiden, men som
ikke er deg.

Ei enslig kråke tripper rundt på skaren, uten å bry seg om ditt nærvær. Innimellom
stirrer den deg i hvitøyet, du synes å kunne merke en slags sympati i blikket.
Etterpå studerer du de vage sporene etter klørne i snøen, på samme måte som
du lar øynene følge skriften i en bok. Som om sporene skulle være meningsbærende,
inneholde en språklig forkastning man kunne krype ned i. Kråkeskrift, ingenting .