dialog.

Hva er dere?

Vi er språket ditt.

Men jeg kan ikke tale.

Det trenger du heller ikke.

Kan dere hjelpe meg?

Vi makter ikke.

Altså er dere ubrukelige.

Det har vi ikke sagt.

Hva skal jeg så med dere?

Du skal ingenting med oss.
Vi skal noe med deg.
Vi skal bruke deg.

Men jeg sa jo at jeg ikke kan tale.

Du trenger ikke tale. Du kan skrive.

Hva om jeg nekter?

Da er du død.

Selv om jeg er levende?

Absolutt. Du er død og levende.

den fineste sangen.

Riceboy Sleeps – All The Big Trees

En slags innledning.

Jeg skal innrømme at jeg er litt usikker på hva denne bloggen
( eller for fremtiden, la oss kalle det journal) egentlig skal handle om.
Og også hvorfor jeg startet den. Men jeg har en mistanke;
nytt beite. Behovet for forandring, eller ihvertfall illusjonen om det.

Per dags dato har jeg altså fire journaler, spredt rundt omkring på de
største bloggetjenestene. Vi teller to stykker på Blogger, hvor den
ene strekker seg tilbake til nyttårsaften 2005 ( så vi snakker altså
tre år med oppgulp fra min side, og enkelte tegn til kråkesølv ),
den mer «litterære» livejournal-greia hvor det meste av mine forsøk
på poetiske utbasuneringer befinner seg. Og nå, denne.

Så får vi se hva slags monster dette utvikler seg til å bli, hvis det
overlever fosterstadiet. Kanskje blir det bare en mark. Time will tell.

we are all swimming in the river
and the kittens are watching from the banks

Det siste snøfallet har dekket landskapet med en hvit dyne av trygghet.
Når du trår på snøen kan du høre at det knirker under skosålen. Men du vet ikke
hvorfra. Snøen eller leddene, det er det samme. Senere ligger du også under
en hvit dyne, på vei mot dvalen. En dyne av varme, eller en dyne av is.
Den samme tryggheten.

Et sted hører noen et tre som faller. Ikke deg. Du hører bare vinden som røsker,
i trærne, i alle tings stillstand, i deg. Som et stumt skrik fra innsiden, men som
ikke er deg.

Ei enslig kråke tripper rundt på skaren, uten å bry seg om ditt nærvær. Innimellom
stirrer den deg i hvitøyet, du synes å kunne merke en slags sympati i blikket.
Etterpå studerer du de vage sporene etter klørne i snøen, på samme måte som
du lar øynene følge skriften i en bok. Som om sporene skulle være meningsbærende,
inneholde en språklig forkastning man kunne krype ned i. Kråkeskrift, ingenting .